Tolkning av prøvesvar


Det er økende holdepunkter for at proteiner fra gluten og fra kumelk kan gi ulike former for intoleranse. Flere studier har vist at barn med autisme kan ha forhøyede nivåer av peptider i urinen, noe som kan være et resultat av økt permeabilitet i tarmen (lekk tarm) og/eller ufullstendig nedbrytning av gluten og kasein (Reichelt, K.L. og medarbeidere, Shattock, P.). Slike tilstander kan føre til dannelse av peptider med opioide (morfinlignende) egenskaper, og det er holdepunkter for at denne typen peptider kan forsterke symptomene hos disse pasientene.

Opioide peptider som dannes fra kasein kalles casomorfiner, mens opioide peptider fra gluten kalles gluteneksorfiner og gliadorfin. Det er også holdepunkter for at opioide peptider kan dannes fra andre matvarer, men dette vet man foreløpig lite om.

Det er ikke avklart hva som er årsaken til de forhøyede peptidnivåene hos autistiske barn. Flere teorier diskuteres:

  • Forskjellige tilstander i tarmen (Inflammatoriske tarmsykdommer, infeksjoner) kan øke permeabiliteten (gjennomtrengeligheten) for peptider (leaky gut = lekk tarm), slik at de lettere tas opp i blodet og når hjernen. Det vil vise seg som økte peptidmengder i urinen. Flere forskergrupper har de siste årene vist at autistiske barn har en spesiell type tarmbetennelse, og en stor del av de autistiske barna har mage-/tarm problemer.
  • Redusert nivå av peptidaser, dvs. enzymer som bryter ned slike peptider, kan være en del av forklaringen.
  • Det er også vist at pasienter med mage-/tarmproblemer ofte har psykiske plager. 

Diett som utelukker melk og/eller gluten er vist å gi betydelig symptombedring hos barn med autisme. Det gjelder både adferd og mage-/tarmproblemer. 

Neurozyms peptidanalyse benyttes særlig ved autisme og ADHD, men også ved andre psykiske lidelser og ved mistanke om proteinintoleranse, særlig når det også er kombinert med mage-/tarmsymptomer.

Peptidtesten benyttes derfor til å gi en indikasjon på om man vil ha nytte av en kasein-/glutenfri diett. Det er også mulig å bruke testen til å oppdage diettbrudd. Et diettbrudd trenger ikke være bevisst, men for eksempel skyldes gluten og kasein i mat hvor det ikke forventes.

HPLC-analyse av peptider i urin

Med utgangspunkt i den metode som er utviklet av overlege dr.med Karl Ludvig Reichelt, har Neurozym satt opp en HPLC-metode for å måle mengden opioide matpeptider i urinen.

Ved en HPLC- (fra engelsk: High Pressure Liquid Chromatography) metode pumpes prøven gjennom en smal stålsylinder som inneholder et porøst tettpakket materiale. Peptidene i prøven vil binde seg til partiklene i det porøse materialet. Deretter pumpes et løsningsmiddel gjennom kolonnen. Konsentrasjonen av løsningsmiddelet økes underveis i analyseforløpet og peptidene løsner fra kolonnen og blir med væsken ut av kolonnen. Fordi de ulike peptidene er bundet til kolonnematerialet med ulik styrke vil de løsne etter tur og kommer ut av kolonnen på ulike tidspunkter. I det løsningen forlater kolonnen pumpes den gjennom en fotocelle som registrerer mengden peptid som passerer. Dette registreres som en kurve, hvor hver topp representerer et stoff. Størrelsen på denne toppen avspeiler mengden peptid. Posisjonen til toppen forteller hvilket peptid det (sannsynligvis) er. I hver analyseserie kjøres en blanding med kjente opioide peptider (peptidstandard). Den viser oss nøyaktig posisjon til de enkelte peptidene, og vi kan benytte det når vi skal identifisere peptidene i pasientprøven. En slik standard peptidløsning innholder for tiden følgende peptider: 

Peptider fra kasein

  1. Casomorfin 5
  2. Casomorfin 7
  3. Casomorfin 8
  4. Casomorfin 1-3
  5. Casomorfin 1-4, amid 

Peptider fra gluten 

  1. Gliadorfin
  2. Gluteneksorfin A5
  3. Gluteneksorfin B5
  4. Gluteneksorfin C 

 Andre 

  1. Dermorfin

Dermorfin er et peptid som er påvist hos enkelte autister, men er av ukjent opprinnelse. Det har vært diskutert om det kan dannes av tarmbakterier eller sopp.

Hvordan tolkes analysen?

I hver analyseserie kjøres en blanding med kjente opioide peptider. Den viser oss nøyaktig posisjon til de enkelte peptidene og benyttes når vi skal identifisere peptidene i pasientprøven. Toppene i kromatogrammet blir vurdert med hensyn til posisjon, størrelse og form, noe som gir grunnlag for å uttale seg om mengden av de aktuelle peptidene.

Normalt utgjør de opioide matpeptidene bare en liten del av peptidene som kommer ut på kromatogrammet. Alle de andre toppene kan være uskyldige peptider og andre stoffer som f. eks. medikamenter, som analysen ikke klarer å skille fra peptider. Det totale peptidnivået kan dermed være høyt selv om verdiene på de opioide peptidene er lave.

I blant kan toppene ligge tett, og nesten gå opp i hverandre. Da kan det være svært vanskelig å avgjøre hva som er hva. Det er derfor viktig å vite om pasienten tar medisiner, naturlegemidler og om prøven er tatt fastende. Vurderingen har som forutsetning at prøven er fastende morgenurin. Opplysninger om diett er naturligvis vesentlig. Det er også slik at man etter matinntak vil kunne finne mindre mengder av disse peptidene hos friske individer.

Med utgangspunkt i kromatogrammet, peptidtoppenes posisjon, størrelse og form gjør vi oss opp en mening om mengden. Denne angis for hvert enkelt peptid som:

Ikke påvist:

Når det verken inntas melkeprodukter eller glutenholdige matvarer, vil de peptidene vi ser etter ikke påvises i urinen. Personer som svært effektivt bryter ned peptidene vil også kunne komme i denne kategorien.

Lav/normal:

Etter inntak av matvarer som inneholder kasein eller gluten, kan det som regel påvises små mengder opioide peptider. Dette gjelder også hos individer som ikke har proteinintoleranse.

Noe forhøyet:

Kan også ses hos friske etter inntak av større mengder melk/gluten. Et slikt funn kan også tyde på proteinintoleranse. Det kan være nyttig å forsøke en diett.

Tydelig forhøyet:

Klar økning i mengden peptid i forhold til det normale. Forekommer sjelden hos friske. Det er naturlig å forsøke en diett.

Svær økning:

Det finnes store mengder peptider i urinen. Dette tyder på en akkumulering av peptider som følge av redusert nedbrytning, eller øket opptak pga. såkalt lekk tarm (leaky gut). I slike tilfeller bør en diett forsøkes.

Effekten av diett er best dokumentert hos barn med autisme. En betydelig andel av autismebarna opplever bedring ved gluten og/eller kaseinfri diett, særlig de som også har gastrointestinale problemer. Det er også en rekke rapporter som tyder på lignende sammenhenger hos andre pasientgrupper, f.eks. ADHD, schizofreni og depresjoner. Hvorvidt man skal starte en diett eller annen behandling som har som mål å eliminere de skadelige proteinene og peptidene avhenger også av at pasienten er forsvarlig undersøkt av lege og av den total kliniske situasjon. Vi som utfører analysen kan bare gi generelle råd omkring dette, ettersom det er behandlende lege/terapeut som har den fulle oversikt og ansvar for behandlingen.

Andre forhold av betydning

Medikamenter kan påvirke nedbrytningen av peptider. Neuroleptika induserer peptidaser og øker dermed nedbrytningen av opioide peptider. Antidepressiva reduserer peptidnivået i urin, men virkningsmekanismen for dette er ukjent. Pasienten skal fortsette med medisinene, men bør oppgi medikamenter og dosering på rekvisisjonsskjemaet, slik at det kan tas hensyn til ved vurderingen.

Noen ganger finner vi opioide peptider hos pasienter som står på diett. Det kan ha ulike forklaringer:

  1. Diettbrudd. Dette kan skyldes gluten eller melk i produkter som pasienten ikke kjenner innholdet i.
  2. Andre substanser, f.eks. medikamenter, kan komme på peptidenes plass i kromatogrammet. Da kan ikke denne metoden skjelne mellom peptider og den ukjente substansen.